Tid til å være bare to?

Det er ikke bare enkelt å skulle være en stor familie med fem barn. For midt i alt mamma- og pappaeriet (herved et nytt uttrykk for ordboken), så er man jo to også. To individer som fortsatt trenger tid til å være sammen, tid til å bli kjent med hverandre - igjen. For samtidig med at barna vokser og utvikler seg, så foregår det samtidig en stadig utvikling av oss selv. Vi blir ikke høyere, snarere bredere, men jeg tenker nå først og fremst på at vi forandrer oss på innsiden, som voksne også. Vi lærer mer, blir sterkere, utvikler nye drømmer og ideer... livet er fremdeles foran oss. Og hvis vi ønsker å fremdeles være to, så trenger vi tid sammen. Tid til å faktisk høre hverandre, se hverandre - på andre måter enn bare over middagsbordet, i stafettpinne-utvekslingen ved utgangsdøren idet en kommer hjem og den andre skal kjøre en av barna et sted.

Vi hadde vært gift i 10 år første gang vi reiste bort uten barn. 10 år med barna alltid ved vår side, og det var helt greit. Vi har kost oss MASSE med barna. Men det kan være hyggelig å bare være kjærester litt også!

Vi har ikke familie i nærheten og da er det liksom ikke så mange som bare sier; "pytt, sann! Vi passer de 5 barna deres, vi!" For alle som bare har et par barn, er fem barn en uoverkommelig flokk. Men altså, etter 10 år, fikk jeg være med mannen min på en to-dagers jobbtur. Han jobbet på dagtid, og på ettermiddagene var vi alene, bare vi to. Det trengte vi. Og for to år siden dro vi på en kort, men "skikkelig" tur; Paris...tres bien!

Nå er barna blitt litt større og de største er 15 og 16, så nå er det faktisk mulig å finne på noe en kveld ganske ofte. Livet er travelt nok som det er og et pusterom i hverdagen er alltid sårt tiltrengt.

Sent på vinteren i år fikk vi dratt med noen venner på en hyttetur. Lang skitur i strålende vær, etterfulgt av varm badstu, god mat og hyggelig samvær. Batteriene ladet og mer overskudd til barna og hverdagen.

Men man trenger ikke å reise bort eller være borte lenge. I går var vi ute og gikk en tur sammen. Faktisk så tok vi oss en liten runde med tur-orientering, det er jo innmari alright å ha et mål med turen.

Det var utrolig deilig å være ute i skogen!





Samtidig er jeg inmari redd for elg(Elgofobi?), så når vi så mørke skygger foran oss, gikk jeg litt saktere kan du si... Heldigvis var dette det nærmeste jeg kom elg:

Alt i alt var det herlig å være ute i naturen. 

Selv å tråkke opp til leggen i iskald myrvann

                                                  og snuble og falle i røtter og kvist. 

Mannen min måtte minne meg om å se hvor jeg gikk flere ganger. Jeg er nemlig et lite barn når det gjelder å bli begeistret for ting rundt meg, så i stedet for å se på stien,

så jeg opp de lange trærne som knirket i vinden, 

beundret solspeilet i dammene, de åpne slettene med hvite trær... ikke minst måtte jeg ta bildet av skjelett-hodet jeg fant! (Hadde tenkt å ta det med hjem til ungene, men ok, da. Jeg skjønner at vi ikke egentlig har plass til å lagre alskens steiner og skjelett.)

Tingen er ihvertfall; om dere er kjærester uten barn eller med barn - ta tid til å komme vekk fra hverdagen, om så bare for en time en gang i blant. Det gjør godt på så mange plan, bare kjenn på det. Kos dere!