Christmas means a lot of shopping...and washing...and stressing around!

We are ON!

Yesterday we got the sofa demounted, the carpet thrown out and there was a lot of treasures to be found in areas not so often seen. And we got the stove out and washed everything under and behind. So good to have it done! 

But...what about all the dust in the bookshelft? And behind the washing machine? And the big tidy-up we were doing with all the clothes? And the christmas cards I still have not sent?! And the gift I just found out that I did not send together with all the other gifts that actually were sent in due time? And the black sacks I need to drive out to charity? And my mother in law due to arrive tomorrow - I really wanted to be done by then! But I have a job and the rest of the family have different errands...

I am not going to get done. Not this year either. Depending on what you define the word "done". On Christmas eve I like it to at least be tidy, the christmas tree decorated and gifts for the children. And that we already have. Is that not enough? 

I just read a thing on how to change negative things with kids to positive. Here is my version of it for Christmas:

In Christmas I am grateful for:

1. A ceiling with a spiderweb - we have a roof over our head
2. Walls that should have been washed - we have walls to protect us against the wind and the weather
3. Windows full of marks - we live in a house with the possibility to see the world around us
4. A lot that has to be bought - we have money to buy for 
5. Too little time - we have many ways to spend our time
6. We are exhausted when we go to bed- we have a bed to sleep in
7. We wake up with thoughts of all we have to do - we are awake and given yet another day in our life

There is a lot that I will not manage this time either. But I have done more of what is important. And felt more. That truly brings more peace in the heart amidst all the stress that Christmas can bring. 

"Gifts of time and love are truly the fundamental ingredients of a truly happy Christmas"
                        Peg Bracken

Christmas hugs from me to you. 

Katinka



And here a couple of short quotes to make you smile:

"In Christmas many church goers are offended that the priest does not recognize them from last Christmas" - Holger Thomasen

"Nothing is so mean as to give a little child something useful for Christmas" Frank McKinney Hubbard

"I once gave my kids a set of batteries for cChristmasand a note that said: Toys not included" 

Bernard Manning 

  "Send your Christmas packages early enough for the post office to have time to loose them somewhere"

Johnny Carson

O´jul med din glede...stress...shopping...vasking...og enda mere vasking...phew!

Jadda! nå er vi igang her! 

Familiesamarbeid deluxe: Sofaen ble demontert, teppet fjernet og all godsakene og de single sokkene som har vært dypt savnet, kom til rette. Ovnen ble dratt ut og alt bak ble vasket. Deilig! 

Men...hva med alt støvet i bokhylla? Og bak vaskemaskinen? Og den storoppryddinga i alle klærne vi skulle ta? Og de julekortene som enda ikke er sendt!? Og den gaven jeg nettopp fant ut at jeg ikke hadde sendt sammen med det andre som faktisk kom seg avgårde på tida? Og de svarte sekkene som skal til Fretex? Og svigermor som kommer imorgen og jeg skulle jo så gjerne vært ferdig med alt til da! Men jeg må jo på jobb og de andre skal i andre ærend... 

Jeg blir ikke ferdig. Ikke i år heller. Men det spørs hva du synes går under betegnelsen ferdig, da. På juleaften er det ihvertfall fint om det er ryddig på stua, treet er pynta og vi har gaver til barna. Og vet du hva. Det er vi i mål med. Holder ikke det da? 

Jeg leste nettopp en måte å snu det negative med slitet i forbindelse med barn og lager herved et om jul: 

I jula er jeg takknemlig for:

1. Et tak med spindelvev - vi har tak over hodet
2. Vegger som skulle vært vasket - vi har et hus med vegger som beskytter oss mot vær og vind
3. Vinduer full av fingermerker - vi bor i hus med mulighet til å se verden utenfor
4. Ved å hugge/kjøpe/drasse på - vi har varme når det blir for kaldt
5. Mye som må handles - vi har penger å handle for
6. Lite tid - vi har mye å bruke livet vårt til
7. Sliten når vi legger oss om kveldene - vi har en seng å sove i
8. Våkne opp med tanker om alt vi har å gjøre - vi har våknet og fått nok en dag å leve

Det er fremdeles mye jeg ikke får gjort denne gangen. Heller. Men jeg har jammen fått gjort mye allikevel og jeg har fått gjort mer av det som er viktigst. Og følt mer av det. Da blir det julefred i hjertet uansett. 

Ønsker deg og dine en hjertelig og fredelig god jul! 

"Gaver av tid og kjærlighet er i sannhet de grunnleggende ingrediensene i en virkelig god jul".

 - Peg Bracken

Klem fra meg. :-)

Og for å gi deg noen smil på veien; her er noe å smile på:

I julen blir mange kirkegjengere fornærmet over at presten ikke husker dem fra forrige jul.

Holger Thomasen || Jul

Ingenting er så slemt som å gi et lite barn noe nyttig til jul.

Frank McKinney Hubbard || Jul | Nyttig og unyttig

Jeg ga en gang mine barn et sett med batterier til jul med en lapp der sto: leker ikke inkludert.

Bernard Manning || Gave | Jul

Send pakkene tidlig slik at postkontoret kan rote dem bort i tide til jul.

Johnny Carson || Jul

I stopped working as a teacher. And it feels good.

But it does not feel good because I didn´t like working as a teacher. On the contrary - I loved it! The relationship you form with the pupils enhances life in a very special way. The light in their eyes as they finally understand something and that light of knowledge just beems from within and through. Being a strength as they strive, being strict to help them continue on, letting things go because they deserved it, finding new creative ways to teach so to keep them hanging on...there are a lot of things that I love about being a teacher. And still I am so very grateful to not be one anymore. Why?

So many times people have said to me: "I don´t understand how you do it all". And I have tried to say that I don´t. I do not "do it all". I am very human in that sense. I have tried to do it all, believe you me, but I have failed. Being a teacher is a job that requires time, energy, creativity, love, patience, knowledge, and yes, throw in another bucket of patience. (Did I say bucket? I meant well. A deep well). So to do a good job as a teacher, you have to give of yourself. A lot. And no matter how much you give, there is alway a possibility to give more. And if you are not good enough to see that right here, this is good enough, you end up always feeling you could have done more, and therefore have failed. (Which of course is wrong.) So I often felt I could have done better. That I could have done more. And that wore on me. 

In addition, I have a life besides work. I have 5 children in the age of 5-15 and a commuting, hardworking husband. A family that needs food, help with homework, talk about their troubles and concerns, time for fun, a shoulder to cry on, and yes a deep dive into that well of patience is a must. Every day. And the house needs cleaning. Lots of it. So when you work with hords of children with differing needs during a long day of school, and come home to more children with differing needs, and more things that just "have to be done". Well, you just keep going. And going. Until you hit rock bottom which I did at the end. 

Migraine headaches, dizziness, feeling like you want to throw up all the time, and my sight became so blur in between I could not even see. And my body was left motionless, lost of all energy. My happiness was gone. I did not even want to do the things that I loved anymore. I felt nothing and could hardly do anything. I had to go on sick leave for a couple of months. I tried coming back in a 40% part of my job, but after only the first day, I became bedridden the rest of the day and the next. And after the second try later that week, I became ill for the rest of the week and weekend. I could´t even manage 2 days a week. I felt defeated and a failure. But as my sick leave proceeded, I could feel my energy slowly coming back. I felt a happiness one day that made me think "Oh! I haven´t felt like this for so long! It feels good being happy". I had struggled with stress related pains for many years and finally decided to do it. To quit. 

And I figured out what I wanted to do. An office job. A quiet one at that, if possible. And the opportunity came along. I went for an interview as an Administrative Assistant and later learned that I had got the job. What a joyous day that was! I have now worked there over a moth and feel so relieved. I no longer fight with my self when I go to work. I go to work with a smile and thoroughly enjoy the silence with my computer and my papers. My job is no longer something that steals my energy, it gives. And I can go home having already had silence in my day, much more prepared for the many roles I tend as a mother. More prepared for all that is still to do at the end of a long work day. I still need a well of patience, but I do not need it from morning to night. And it feels good. 

So I want you to think about your job. Are you happy or at least satisfied? Do you dread going to work each day? Maybe you should consider doing something about it. Life is not about what career you have. Life is about how you live your life and who you are as a person. And about living life instead of just enduring. Where are you? Are you living or enduring? 

Når du har mye å gjøre, så er det bare en ting å gjøre;

Med ny jobb på meg og sommerskole på maken, i tillegg til travle ettermiddager, så hoper det seg opp av arbeidsoppgaver i hjemmet. Hjelp! Nå er det virkelig på tide å ta et skikkelig tak! 

Da jeg kom hjem i går, stod oppvasken og kalte på meg fra kjøkkenet, skittentøyet grep tak i foten min og ville ikke slippe og støvsugeren maste på meg: "Du vet du trenger meg! Du VET du trenger meg!" Og innkjøpslista skrevet i hodet mitt, lyste neonrødt. Og ute... ute lyste sola og fønvinden strøk stille langs husveggen uten et ord. Den trenger nemlig ikke å mase på meg. For når det er så ekstremt mye å gjøre i huset, da er det nemlig bare en eneste ting å gjøre:

HOPP i HAVET!!!

Så det var akkurat det vi gjorde! Mens far i huset gjorde lekser, tok jeg med de yngste barna og en av kompisene deres til en strand vi liker godt. Vi lekte i sanden, oppdaget naturen, svømte i det fantastisk deilige vannet, slappet av på strandkanten, og gjorde alt det man kan gjøre på en så fantastisk sommerdag som i går. 

Så hvis du lurer på hva du skal gjøre med alt det du har å gjøre nå for tiden, så er mitt råd til deg: 

La det være! 

Ta med deg familien og kos deg på stranden, på verandaen, ved innsjøen, på brygga, i skyggen...det spiller ingen rolle. Det er sol, det er sommer, vi bor i Norge - ut og nyt! 

Og gjør det med GOD samvittighet!

Sommerklem herfra!

En meget fornøyd begravd gutt: "Mamma! Du må ta bilde av meg og vise på Facebook!" 

Det beste med London-turen var ikke London...

London-May 2014
(by Katinka Bakkland)

Selvfølgelig var det flott å dra til London! Det er en by man aldri blir lei. Det er så mye å se og så mye å gjøre. Det snakkes alle verdens språk rundt deg til alle tider og man kan av og til lure om det egentlig bor engelskmenn der. Det er en metropol med overflod av alt. Men det er altså andre ting jeg synes var flottere enn det å være akkurat der, i min favorittby:

1. Å få bruke tid alene med bare ett av barna.
- Når man har fem barn er det viktig å kunne bruke tid alene med ett av dem. Vi blir bedre kjent og får tid til å være oss selv sammen uten innblanding av andre. Herlig!

2. Vi hadde ingen avtaler, ikke noe stress.
- Vi kunne være et sted akkurat så kort eller lenge som vi hadde lyst til. (aner ikke hvor lenge vi var på Waterstone´s 5-etasjes bokhandel, men det var leeeenge. Men for oss var det helt perfekt lenge) Klokka var bare en kuriositet. Tid var ingenting.

3. Vi kunne velge og vrake mat
- Jeg elsker mat i alle varianter. Frokostbuffet med alt jeg kunne ønske meg. Alt fra croissanter og pain de chocolat til Hash browns og pork sausage. Og best av alt - jeg trengte ikke lage det selv! Og ikke trengte vi å verken ta av bordet eller vaske opp. 

4. Jeg klarte å slappe av
- Jeg er innmari dårlig på å slappe av. Det er alltid noe som burde vært gjort. Enten i huset eller med barna eller hva som helst. Det er ALLTID noe som burde vært gjort. Og jeg klarer ikke helt å la være å tenke på alt jeg burde gjøre til enhver tid. Men langt borte var det ingenting jeg kunne gjøre med klesvasken. Eller gulvvasken. Eller de vinduene på stua som fint kunne trengt en kjærlig hånd med klut... Jeg kunne suge inn inntrykkene av verden rundt meg eller bare ligge og slappe av med en god bok. Jepp! Jeg fikk endelig tid til å begynne å lese igjen. Utrolig deilig. 

5. Nok søvn
- Jeg er så dårlig på å slappe av og sove fordi jeg alltid tenker så altfor mye. Men når man ikke får gjort noe med noe, er det ikke noe vits å tenke på det heller. Da fikk jeg lagt ifra meg bekymringene. Så på tross av en seng så hard at den truet med å dytte meg ut igjen da jeg satte meg ned, sov jeg hele netter uten å våkne en eneste gang. Og våknet akkurat når kroppen følte det at det var greit. Å være uthvilt - hvilken luksus! 

*

Søndagens spasertur, langs den grønne engen med beitende hester, ikke langt fra det lille hotellet på landet, i sola og varmen og stillheten mens vi prater om løst og fast. Det er minner med følelser som kommer til å sitte i lenge...

A horse field in Harlow - by Katinka Bakkland

Ja, det koster penger å reise. Visst må man da fire på krava kanskje for å få skrapet sammen nok, men det er verdt det. Og det trenger ikke koste mye, man trenger ikke reise langt. Men å ta seg tid til hverandre, om det er med barn eller ektefelle (eller alle) og reise bort, bort fra en krevende hverdag, om enn i en stakket stund, kan gi kraft, styrke og glede og positivitet man kanskje av og til glemmer i en hverdag som av og til krever det beste av oss til det nest beste i livet...

Ikke kreft denne gangen heller!

Uten å gå inn i detaljer, har jeg hatt noe symptomer som måtte sjekkes nærmere. Etter et par undersøkelser, ble det klart at jeg måtte gjøre en annen undersøkelse i tillegg. For, som sykehuslegen sa, "å sjekke at det ikke er noe styggedom som kreft som er årsak". 
Jeg har ventet noen uker før denne undersøkelsen som altså var igår. Men jeg har grudd for det lenge. Ikke om jeg hadde kreft, for det kom på annen plass, men for undersøkelsen. Det finnes langt verre undersøkelser enn denne, men allikevel begynte jeg å gråte fordi jeg var redd, flere dager før. Og da slo det meg. `Jeg er SÅ redd for undersøkelsen, men jeg er ikke redd for om det kan være kreft. Det er jo litt rart`. Men som jeg har sagt tidligere, følte jeg meg ganske trygg på at det ikke var kreft. Jeg følte så ro inni meg. Og det er selvsagt UFATTELIG deilig å vite at alt er bra. (Sorry, folkens, dere må holde ut med meg litt lenger! ;-)

Photo by Katinka Bakkland

Idag vil jeg bare si hvor takknemlig jeg er for livet. Det er steike slitsomt av og til og jeg skulle gjerne vært foruten noe av det som har vært, er og kommer til å bli. Men sånn er det bare. Livet har tøffe dager og livet har gode, fantastiske dager. Det er så viktig å fokusere på alt det positive og fantastiske vi har rundt oss! Både av mennesker og muligheter. Vi er så utrolig heldige! Det er greit å føle at ting er svarte av og til, men det er viktig å ikke grave seg ned i det. For det finnes alltid mer av det lyse. 

"Noen mennesker ergrer seg over at roser har torner. Jeg for min del er mer tilbøyelig til å glede meg over at torner har roser".
(Ukjent)

Det er der mye av lykke i livet ligger. 

"Optimister skaper håp. Vi trenger mennesker som håper. Optimister skaper tro. Vi trenger folk som tror at det går. Optimister skalper bevegelse mot det positive og det umulige. Da kommer vi lenger enn vi trodde da vi begynte".
(Dagrun Eriksen)

Håper du har en flott og fantastisk dag - eller en grå dag med et flott og fantastisk øyeblikk! :-)

Såååå kjedelig!

Jeg har 5 barn. Og de er som barn flest av 2014, eksperter på data, Playstation, Wii, mobil, Nintendo o.l. Når jeg forteller dem at de tingene ikke fantes da jeg var liten, ser de på meg som om jeg er et romvesen. Eller: Hva slags dinosaur er du egentlig!? Og stillheten varer en lang stund mens de står der og bare stirrer på meg mens de fortvilet prøver å forstå betydningen av det jeg har fortalt. Så kommer spørsmålet, i en vantro tone: "Det må ha vært såååå kjedelig! Hva i allverden gjorde dere da, mamma?!" 

Jeg begynner å liste opp barndommens aktiviteter, som å leke cowboy og indianer, bygge trehytter, være detektiv i vår egen lille detektivklubb  som vi kalte DTD for De Tre Detektivene (Jepp! Veeldig kreativ). Og jeg må innrømme at jeg ikke nevnte for barna mine at jeg klatret bratte topper med et tau løst bundet til et spinkelt tre, klatret opp på en tunnelåpning og dinglet med bena over bilene(unnskyld mamma og pappa), syklet lange distanser og visste av og til ikke hvor vi var, dro til en innsjø et stykke unna og lekte flåte med et stykke isopor som såvisst ikke var stødig, samlet pulver som var igjen i rakettene etter nyttårsaften og tente på pulveret - da begynte foten til kameraten min å brenne og han fikk beskjed om aldri å leke med oss igjen. (Unnskyld igjen, mamma og pappa for alt vi gjorde som vi ikke skulle gjort - det var ikke deres feil! Men vi hadde det fryktelig morsomt da vi gjorde det og alt gikk heldigvis noenlunde bra).

Kort sagt, vi koste oss utendørs med mange aktiviteter, og det var sjelden kjedelig. Og hver søndag tok pappa oss med på søndagsturer, enten til et fint sted i naturen eller til et historisk sted. Og tenåringssomrene mine ble brukt på en seter i fjellet uten vann og strøm der jeg hjalp til å gjete kuer og passe småsøsken, gikk lange turer i fjellene, svømte i elven, red på hest og nøt livet i enkelhet og i Moder naturs fantastiske favn. Ingen kunne nå meg der. Ikke engang pr. brevpost. Det er nok utenkelig for de fleste tenåringer av idag...

Så, det jeg vil, er at mine barn skal få mere av de opplevelsene jeg selv hadde som liten. Så på mandag sa jeg til ungene at vi skulle til Halden og se på Fredriksten festning. Spørsmålene haglet tilbake: "Må jeg bli med? Hvorfor skal vi det? Hva i all verden skal vi gjøre der da?!"
Jeg svarte at vi skulle se oss litt rundt. "Det er kjeeedelig!"
Jeg prøvde meg på følgende svar: Hvorfor er det kjedelig? Dere ser jo på TV hele tiden. Det er nesten det samme, vi skal se, men vi skal se på det som er rundt oss istedet for på en skjerm. 
5-åringen min begynte å gråte: "Men det er kjeeeedelig! Jeg vil ikke bare se på et sted!"

Ja, ja. Uansett. Vi samlet sammen ungene og kjørte til Halden. Da vi hadde vært der en stund og sett på utsikten og festningen, spurte 9-åringen min om ikke vi kunne komme tilbake hit flere ganger. Og 5-åringen min innrømmet at hun hadde tatt feil når hun trodde det ville bli kjedelig. "Men da visste jeg jo ikke hvordan det var her og at det var så fin utsikt da, mamma!" Og de tre eldste snakket og lo mens de gikk omkring og  ingen av dem spurte om vi ikke kunne dra hjem snart. Tilslutt ble 5-åringen så sliten at vi to måtte legge oss ned på gresset mens vi ventet på at de andre skulle gå seg ferdig. Der lå vi i vårvarmen, så på den blå himmelen og pratet. Det ble en fin dag. Og det var ikke kjedelig for noen av oss.

Booooring!

I have 5 kids. And they are (as most kids of 2014) experts on the use of computers, iPads, mobile phones, Playstation, Nintendo, Wii etc. When I tell them those things didn´t even exist when I grew up, they just look like me like I am an alien. Or like: What species dinosaur are you really?! And the silence lasts for a long time while they stare, trying to soak in this unbelievable information.
Then they ask in a tone of wonder: "That must have been SO boring! What did you do then?!" I list up playing Cowboy and Indian in the forest, building wooden cabins high up in the trees, being a private detective in our club of three. The club was called TTD - the three detectives (Yap! Very creative).
I must admit, I fail to mention to my curious five that I climbed steep hillsides with a rope tied loosely around the smallest tree on the top, climbing on top of the tunnel top cited over a busy road, hanging our feet down looking down at the cars, biking long distances where we didn´t always know where we were, going to a lake a far bit away and playing with a piece we used as a raft(and not a good one at that), collecting the powder from used rockets after New Years Eve, lighting it (our friends foot caught fire and he was told never to play with us again) and just experiencing life outside for both good and bad.
But I can´t remember being bored a lot. And every Sunday, my dad used to take us for Sunday trips, either to a scenic place or an historic place. And the summers of my teenage-youth were used at a wee cabin in the mountains without power and water, looking after cows and my siblings together with my mum, climbing mountains, swimming in the river, riding a horse and just enjoying the simplicity of life and mother nature. There was no way for anyone to reach me. Not even by paper mail. Unthinkable for most teenagers in the year of 2014...
So, I want my kids to experience more of that. I told the kids we would go for a trip to a nearby city and see the fortress from 1666, there. The questions came bouncing back: Do I have to come? Why should we do that? What on earth are we going to do there?!
I answered that we would look at the fortress and the surroundings. "That is boring!"
I tried replying "Why? You look at the TV all the time. We will be doing the same thing, looking, only outdoors"
My 5 year old started crying "I don´t want to just look at some place! It is booooring!"
Oh, well. No matter. We rounded them up and got them in the car. Half an hour later we were there. And as we walked around the grounds, my 9-year old asked if we could come back. And my 5-year old admitted that she had been wrong in assuming to just look would be boring. "But I didn´t know there would be such good views, mum!" And my three oldest girls found their own ways around and seemed to be taking in the scenery in not such a boring way. Laughing and talking along the way. None of them asked if we could leave soon. Although my 5-year old did get tired at the end. So we lay down in the grass and talked and looked at the blue skies as the rest finished their walk around the grounds. It was a good day. And it was not boring for any of us.

Sweet Confections Blog Tour - my turn!

For the very first time, Danyelle Ferguson has published a fiction book, and I am among the lucky few to read it just as it came out of the oven. And it smells good! 

First off, the official book blurb, then I will invite you in to what I think of the book now as I have just put it down. (pst! Don´t miss out on the giveaway further down the page)

Sweet Confections (Indulgence Row series, #1) by Danyelle Ferguson

Book Blurb

According to Rachel Marconi chocolate heals all wounds. That and throwing darts at pictures of her ex-boyfriend. Burned by yet another bad relationship, Rachel decides to reprioritize her life, putting her dream to compete on a Food Network Challenge on the top of her list and dating at the bottom crossed out in red sharpie. But what's a girl to do when a certain sexy guy keeps asking her out?

Cue in Graydon Green, a former pro hockey player turned restaurant owner. After a lot of persistent and humorous teasing, he finally convinces Rachel to commit to a date. Just when things begin to warm up, threatening notes directed at Rachel arrive. When her bakery is vandalized, Graydon's protective streak goes on red alert. Is it her obsessive ex-boyfriend stalking her? Or maybe a challenger trying to sabotage the competition?
Either way, Rachel is definitely going to need more chocolate - perhaps drizzled over ice cream and devil's food cake. 

 My review

I knew nothing of the story before I started to read. The first sentence jumped out on me: “Life as a single chick sucked”. The oral way of writing starts straight away. And the choice of words tells me immediately that this will be a light, humorous tale. In my mind I picture an ordinary boy meets girl story where finally the girl no longer is a single chick who thinks life sucks. From A to B. Not too complicated. But no. It is not that simple.

Rachel, the red head with the accompanying temper, shows that side of her straight away, and we quickly learn her way of coping with life in general - food, in all shapes and forms, but most importantly in the form of cakes through her bakery, Sweet Confections. (We even get some of the recipes at the end of the book!) She breaks up with her boyfriend Nico the same night she meets a stranger for the first time, Graydon, who “rescues” her from her ex-boyfriend. They meet later by coincidence and a friendship begins to grow. But is Rachel really ready for a new romance? Can she trust men again? And more importantly, can she trust Graydon? Something bad seems to be happening around her increasingly. Who is out to hurt her? At the same time she is accepted to join a baking contest with her partner in cake-crime, Kristen. But all the time there is someone lurking in the shadows, not wanting her to succeed in life. But who is it?

It is easy to recognize oneself in the character of Rachel. There are a whole lot of us out here with the dream of running our own bakery, being able to produce wonderful pieces of heavenly taste.  But Rachel is more than a cake-perfect-woman, she is a real person, with anger, with quirks, with the tendency to put her foot in the mouth, to do things she regrets, but also a loving, warm and caring character. You definitely root for her through the book, hoping things will turn out at the end.

In short, I smirked and smiled and laughed while reading. And while reading I had to resist the temptation to check the end, to see who was responsible for what. 

In other words, if you have time to relax with an easy-to-read book with interesting characters, humor, love and a twist, Sweet Confections is for you!

Purchase Links

Amazon:  http://www.amazon.com/Sweet-Confections-Indulgence-Row-Volume/dp/0615969690/

Kindle: http://www.amazon.com/Sweet-Confections-Indulgence-Danyelle-Ferguson-ebook/dp/B00JDTZ7AW/

Goodreads: https://www.goodreads.com/book/show/20783201-sweet-confections

Also available on Barnes & Noble, Kobo, and iBookstore.

a Rafflecopter giveaway

About the Author

Danyelle Ferguson discovered her love for the written word in elementary school. Her first article was published when she was in 6th grade. Since then, she’s won several awards and her work has been published world-wide in newspapers, magazines and books.

Danyelle grew up surrounded by Pennsylvania’s beautiful Allegheny Mountains. Then she lived for ten years among the majestic Wasatch Mountains. She is currently experiencing mountain-withdrawal while living in Kansas with her husband and family. She enjoys reading, writing, dancing and singing in

the kitchen, and the occasional long bubble bath to relax from the everyday stress of being “Mommy.”

Website: http://www.danyelleferguson.com

Blog: http://www.queenoftheclan.com

Facebook: https://www.facebook.com/AuthorDanyelleFerguson

Twitter: https://twitter.com/DanyelleTweets

Mid life crisis?!

My favourite card from my 40th birthday.

I might be experiencing a slight of midlife crisis. I usually have some grand thoughts that I like to blog about, but this time I will actually talk about my hair. Yap. This is (was) a picture of me some days ago:

I have had long black hair for many, many years now. And it has been ok. But now there is this thing about some of my hair turning a different shade of color. Against my will. It is starting to shine and sparkle so as to make me scared the magpies will be coming for me any second now. And many years ago, I promised myself that when I started turning grey, I would start colouring my hair lighter so as to make the transition more smooth. So this week, I had an appointment with the hairdresser. And I wanted to do something TOTALLY different. I mean, this is the time to experiment. It is not as fun when you are 60, so now is the time. 
The hairdresser brushed my hair and complimented my hair. Then she asked: "How do you want me to cut your hair?". I did not even have time to shape my lips to start taling begfore she cut me off and said sternly: "If you tell me you are cutting it short, I will refuse to cut your hair!".  I had to laugh because of her comment and indignation and could calm her down telling her I had no intentions of leaving the place with any kind of boyish hair. 

THIS is the kind of hair I would want to have:

(At the hairdresser, we thumb through books and point at hairstyles and color, and just choose. What if we could do that with the rest of ourselves? Not to mention our bodies. "I would like those kind of thighs, those kind of hips... and those cheekbones!". Then, 30 minutes later, we could walk out the door, just like that. *sigh* Oh, well. I guess it is a good thing that we can´t. We would all have looked like each other and there would be little originality in the world. So we just have to live with what and who we are. Just as well!)  

BUT then there was the case with my hair. What I wanted, was not what my hair wanted. I underwent decolorisation, but my black hair had no intention of letting go. Only spots here and there. So after a length of time and several tries, I finally sat in front of the mirrors with the weirdest hair ever. A little mousy brown/grey at the top, and a strange mix of brown and RED all round the rest. So we had to move to another plan: The rescue-this-horrible-hair plan. Filled in some color at the top, and some brown and light in between the rest. End result: Brownish hair with a hint of red. I tried to take a selfi of only the hair to show you how I ended up, but it wasn´t easy. These are the results:

In other words; way off. I am not becoming a PRO selfie photographer any time soon... Oh, well. I will post a proper picture later some time. 

"The happiest time in a woman´s life, are the years she is twenty nine. ".

Unknown

So ladies; time to enjoy our happiest years!

Katinka

40-års krise?

Dette var yndlingskortet mitt på 40-årsdagen. Av en eller annen grunn...

Ja, kanskje det er litt 40-års krise på gang? Jeg blogger som regel kanskje litt store tanker, men idag blir det noe så trivielt som håret. Jepp. For dette er (var) bilde av meg og mitt hår for kort tid siden:

I maaaange år nå har jeg hatt langt, svart hår. Og det har vært helt greit det, altså. Men nå begynner jeg å få sånne andre fargede hårstrå i håret. Det glitrer så snart skjæra tar meg hvis det fortsetter sånn, altså! Og for mange år siden lovte jeg meg selv at når jeg begynner å få mer grå hår, så skal jeg begynne å lysne håret mitt slik at det blir en litt mer naturlig overgang til grått hår. Så denne uken hadde jeg time hos frisøren. Og hadde lyst å gjøre noe HELT annerledes. Må jo eksperimentere nå! Ikke like kult når jeg blir 60, liksom. Hun som skulle klippe meg, børstet håret mitt og kom med noen hyggelige komplimenter. Så spurte hun meg: "Hvordan vil du jeg skal klippe deg?" Og før jeg i det hele tatt rakk å svare, skjøt hun raskt inn: " Hvis du sier nå at du skal klippe deg kort, så nekter jeg!"
Men snauklippe meg måtte hun åkke som. NOT! Jeg måtte le av kommentaren hennes før jeg beroliget henne med at noe guttefrisyre hadde jeg ingen planer om å ta med meg hjem.

Dette er noe sånt som jeg kunne tenkt meg:

(Tenk om det var som hos frisøren, vi ser på bilder, peker på det håret vi vil ha og så kan vi få det, men tenk om vi kunne gjøre sånn med ansiktet - og ikke minst kroppen. "DU, jeg tar sånne midjer, sånne lår og sånne kinnben". Så gikk det 30 minutter og vips gikk man sånn ut av døren. *sukk* Kanskje like greit at det ikke er sånn. Vi hadde nok lignet hverandre for mye og det hadde vært lite orginalitet i verden. Så vi får leve med oss som vi er. Like greit.)

MEN så var det dette håret mitt, da. Ønsket mitt ville ikke håret mitt være med på. Jeg undergikk avfargingsbehandling, men det sorte i håret mitt hadde ingen planer om å slippe. Bare flekkvis. Etter veldig lang tid og flere forsøk, satt jeg tilslutt foran speilet hos frisøren med kanske det rareste håret ever. Litt musegrått på toppen og en blanding av rødt og svart på sidene. Jadda. Lekkert! Så da måtte vi over på operasjon 2: redda håret - død eller levande! Inn med litt farge på toppen og litt lyst og brunt innimellom. Resultatet ble at jeg igår fikk brunt hår med rødt skjær. Prøvde å ta selfie av bare håret for å vise fargene, men det var ikke lett. Resultatene ser du her:

Med andre ord: fullstendig skivebom. Blir ikke profesjonell selfie-fotograf med det første...

Så da får du vente og se neste gang vi møtes! 

"Den lykkeligste perioden i en kvinnes liv er som regel de årene hun er niogtyve".

Ukjent

Så nå er det bare å være superduperlykkelig fremover!