Trying to find work

To be honest, I find it somewhat exhausting to apply for work. And if I could choose, I would choose to be a stay-at-home mum. The kids still need my assistance. And they need a mum with energy enough to follow up. But I am afraid my wallet won´t let me. At all. So I don´t have a choice. I have to leave the warm and safe haven which is home and get out there. Into the unknown... 

My very first job was actually selling souvenirs at a Lapcamp in the Dovre Mountains. That summer I lived in a tiny trailer and once a week I was driven to a campingsite to borrow the shower. Sound harsh? You know what, I LOVED it! I went swimming in the cold mountain river almost every day. Sometimes I washed my clothes in it. I remember this one particular evening when the owner´s daughter and I went for a swim. We walked up the road alongside the river for quite a while before jumping into the cold water and letting us drift back towards the camp. We passed by an Italian family by the riverside. They sat huddled together round an open fire in thick jackets and wollen hats. To say that they stared is not an exaggeration. They though we were mad... 

Another time, we met a German family that had left East-Germay for the very first time after many years. I remember thinking "why on earth travel to little Norway when you have the world before you?" I had to ask them and they answered that what they wanted most upon their first time outside the country, was to see beautiful mother nature and breathe clean, fresh air. We talked with them for quite a while and I still remember that day vividly. Crossing peoples path that way is not something you easily forget. 

I have to admid that I have never used my first job experience when applying for work. Living in the mountain selling souvenirs just hasn´t been relevant to the jobs I have been applying for. Still, it is one of the best jobs I have ever had. 

Oh, well. I am greatful for the electronic applicationforms that exist today. It makes applying so much easier. I have already applied for four jobs today. Bittersweet feeling, though. I would prefer to stay home, but I have a family I need to help support. So I guess I just have to trot on. And enjoy every day no matter what comes. I have today, and I am going to enjoy it fully. Hope you have a great one too!

Ut og jobbe

For å være helt ærlig, synes jeg det er litt slitsomt å drive med jobbsøking. Drømmen min er å være hjemmemamma med barna så lenge de trenger meg såpass som de gjør nå. Men dessverre så protesterer lommeboka. Og det noe så inmari. Så da har jeg ikke noe valg. Klippe håret og få meg jobb. Eller... jeg tenker jeg beholder håret og satser på at det skal gå bra allikevel... 

Min aller første jobb var faktisk å selge suvenirer på en sameleir på Dovrefjell. Jeg bodde i en gammel campingvogn og en gang i uka ble jeg kjørt til en campingplass der det gikk an å låne dusj. Hørtes det litt småstakkarslig ut? Vet du hva, jeg ELSKET det! Omtrent hver eneste dag badet jeg i den iskalde elven som rant rett bak. I samme elv stod jeg noen ganger til midja med vann og vasket klær og annet. Jeg husker en kveld da jeg og datteren til familien som eide leiren, tok oss en svømmetur. Vi gikk langs veien et godt stykke før vi hoppet i elven og lot oss drive med strømmen nedover mot leiren. På veien svømte vi forbi en familie med italienere som hadde campet ved bredden. De satt med varme jakker og luer rundt et bål og gjorde store øyne da vi kom drivende forbi. Det lo vi lenge av. En annen gang var det en tysk familie som hadde slått leir der. Vi kom i snakk med dem og de var ute av Øst-Tyskland for aller første gang. Jeg husker jeg synes det var så rart at når de for første gang skal ut av landets grenser, så velger de Norge. "Hvorfor akkurat Norge?", spurte jeg dem. De hadde en drøm om å se frisk natur og ren luft og kunne ikke tenke seg noe annet sted å dra for aller første gang. Vi pratet lenge med dem og den stemningen fra den kvelden, husker jeg fremdeles. Å møte mennesker på den måten, er spesielt. 

Jeg må innrømme at jeg fremdeles til dags dato ikke har skrevet om min første jobb på en CV. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er vel fordi å bo på fjellet og selge suvenirer ikke har vært så relevant for de fleste jobbene jeg har hatt. Det er allikevel fremdeles en av de beste jobbene jeg har hatt. 

Ja, ja. Takk og pris for elektroniske søknadsskjema hos de fleste kommuner! Det gjør jobbsøkingen så utrolig mye enklere. Bare idag har jeg fått sendt inn fire søknader. Bittersøt følelse. Vil helst være hjemme, men jeg har en familie jeg må bidra til å forsørge. Så da er det bare å stå på. Og nyte hverdagene uansett hva de bringer. Jeg har dagen idag, og den har jeg tenkt å utnytte til fulle! Ha en flott dag!

Når er det på tide å gi seg?

Jeg har litt under 4 måneder å leve... i 30-årene. For når året nærmer seg slutten, nærmer jeg meg min egen 40-årsdag. Og det er ikke bare, bare. Akkurat nå går både jeg og min bedre halvdel og halter etter treningsøkt denne helgen. På vei opp trappa isted gikk det rimelig sakte med meg og han måtte vente litt for å komme opp. "Er det sånn det kommer til å bli i fremtiden?", lo han idet jeg sneglet meg oppover med han, kanskje ikke like sneglende, men dog ikke for kjapt, bak meg. Som et gammelt ektepar med ben som ikke fungerer på topp. Heldigvis har vi litt igjen til vi er der. Permanent ihvertfall.

Middelaldrende. For et ord! Liker ikke helt smaken, altså. Men det er jo sant. 40 år er vel omtrent halvparten av tiden jeg kan forvente meg å leve. Og jeg har jo ikke lyst å bli gammel for fort, så trening er på gang her. (Kanskje det er litt 40-års krise?) Det er en måned siden jeg endelig kom igang med regelmessig løping tre ganger i uka. Og du verden så fort det gikk fremover! Motivasjon nok i bøtter og spann! Men så spilte jeg altså basketball med ungene, deres venner og noen av foreldrene deres nå på lørdag. Det er sånn vi gjør innimellom fordi det rett og slett er gøy. Og det var da jeg gjorde det; landet feil og vred ankelen. Svimmel og svinevondt til å begynne med, men jeg gir meg ikke så lett.  Jeg klarte å stå litt på den, gå litt og småhinke rundt, så selvfølgelig skulle jeg være med å spille videre! Hadde en flott basketøkt og haltet hjem. Etter noen timer hovnet ankelleddet opp, foten stivnet skjevt og jeg klarte ikke bruke ankelleddet eller tærne. Etter konsultasjon med legevakten, fikk jeg streng beskjed om å komme så snart som mulig for å få det sjekket. Lange, kjedelige(UTROLIG kjedelige) timer på legevakten og senere røngten. Takk og pris så var det verken brist eller brudd. Men jeg fikk beskjed om å gå med skinner 2-3 uker. Så den flotte løpeformen jeg nettopp var kommet i, kommer til å bli borte og det er bare å starte på scratch igjen. *sukk* Så da er spørsmålet: er jeg så gammel at jeg burde unngå "risikosport" som fotball og basketball? For ikke snakke om rollerblades som ga meg en utmerket anledning til å smake på asfalt og et sårt gjensyn med skrubbsår tidligere i sommer... Er det på tide å gi seg med sånt?


"Synd at det er så kort avstand mellom å være altfor ung og altfor gammel". 
Charles-Louis Montesquieu



Jeg må innrømme at jeg fremdeles føler at jeg er sånn midt imellom, ikke ung, ikke gammel. Og det føles godt! På tross av en vond ankel i full fart på bedringens vei. Snart blir jeg å se langs veien igjen med musikk på ørene og lite pust i lungene. Hvor gammel jeg kommer til å bli før jeg slutter med rollerblades, fotball og basket og sånt, det vet jeg ikke, men det er ihvertfall ikke enda!