Livet - et rotterace?

Mandag morgen ble litt annerledes enn planlagt, med andre ord, som alltid med høyt stressnivå. Kvart over sju leverte jeg 4-åringen i barnehagen, halv åtte kjørte jeg barna mot skolen(rekker ikke å kjøre dem helt frem, for da rekker jeg ikke morgenmøtet på jobb). Så er det å tråkle seg igjennom rushet og ut av byen igjen. På plass til morgenmøtet og deretter rett til undervisningen. 5 timer senere er undervisningen over, og det er rett på et møte med noen andre kolleger i forbindelse med innkjøring av et antimobbeprogram. Så rett fra det møtet til teammøte og når det er over så er det hjem. Parkerer bilen og drar rett til barnehagen for å hente yngstemann. Deretter hjem og lage middag. Mens jeg lager middag, hjelper jeg 7-åringen  med lekser og pendler mellom stua og kjøkkenet for å gjøre det. Etter middag er det 14-åringens tur til å få hjelp med leksene og det tar tid. Et lite avbrudd for å samle familien for en kort familiekveld, før leksehjelpen fortsetter. Halv ni er jeg i land med leksehjelp og far i huset har loset de andre i seng. Så er det tømme oppvaskmaskin, fylle oppvaskmaskin, tømme tørkerommel, tømme vaskemaskin, henge opp klær, sette på ny tørketrommel og ny vaskemaskin, og litt kriserydding før jeg stuper i seng.
 Tenke? Nei, det hadde jeg ikke tid til på mandag. Tirsdag var nesten likedan. Med det unntak at jeg ikke hadde tid til å lage middag. Jeg kom hjem fra jobb, lagde pannekakerøre og satte 10 og 12 åringen til å steke(noe de gjerne gjorde) mens jeg hentet 4-åringen i barnehagen. Så var det en rask dusj før jeg måtte kaste meg i bilen og kjøre tilbake til jobb. Barneskolen og ungdomsskolen der jeg jobber er i to separate bygg, og først måtte jeg opp bakken til den ene siden for å hente papirer jeg trengte, så tilbake til ung.skole bygget. Så var det tid for Antimobbepresentasjon på foreldremøtet, deretter måtte jeg tilbake til barneskolebygget for å sjekke om jeg trengte å trå til som tolk for noen. De kom ikke, så da var det tilbake til ungdomsskolebygget for å delta i presentasjon nr. 2. Alt dette mens pappaen var på foreldremøtet til våre barn. Jeg kan jo ikke være to steder på en gang. På vei hjem innom butikken, og så er det endelig destinasjon hjem. Denne gangen får jeg og pappaen faktisk snakket litt på kvelden, selv om det ble en sen kveld for hele familien. Men to stressdager er over og jeg vet at morgendagen i hvert fall blir litt bedre. 

Man kan jo lure av og til hvorfor man lever sånn. Man føler at livet er et rotterace innimellom. Uttrykket rotterace kommer fra det at rottene sprang forgjeves inni sine små hjul uten å komme noe sted, de jobbet hardt uten at det hadde en hensikt. Jeg føler jo at alt har en hensikt. Men den er ikke like klar alltid. 

”Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”

Jeg har to uker med sykmelding bak meg. Og det var først da det virkelig gikk opp for meg hvor intenst livet mitt kan være fra morgen til kveld. Overgangen til noen timer med ro og fred på formiddagen, var utrolig. Tid til å slappe av, tid til å tenke. Tid til å føle at man faktisk er tilstede i eget liv. Jeg kom til en konklusjon, nemlig at jeg ikke kan fortsette dette kjøret til høsten. Det er jeg nok uansett ikke istand til på mange måter. Jeg har kjørt meg selv for hardt over de siste årene. Så til høsten trapper jeg ned utearbeid for en periode og prøver ut mine egne prosjekter i akkurat det tempoet som kroppen og hodet tillater. Og jeg skal føle på livet. Høre mine egne tanker. Og hente inn nok styrke og overskudd til å leve, ikke bare være til. Jeg vil føle at jeg er tilstede i mitt eget liv – og jeg gleder meg! 

”Livet er den største gave. Bare synd at så mange aldri rekker å pakke den ordentlig ut.”

Poul Bundgaard

Så mitt råd til deg denne gangen er rett og slett å ta deg tid til å se på livet ditt på avstand og spørre deg selv om det føles helt greit at dagene kommer og går som de gjør, eller er det noe som mangler? Og er det noe du kan gjøre med det? Vi må passe på å pakke livet ordentlig ut! :-)