Jumping off personal cliffs into the new year

Tomorrow is the last day of 2012. One year filled with life soon to be of the past. A year where i got my first teaching job and learned that it is a job I love! The first year since 2009 that did not contain Kjetil going to Afghanistan, and the first summer together as a family since 2009. The first calender-year in which we have lived where we now live, and we love it! Life is good. Not perfect, but that would have been boring, wouldn't it?

I love being on the threshold of a new year, it is so full of hope and expectations. It is a perfect time to set new goals. And i do have a couple of those.

You can have anything you want if you want it desperately enough. You must want it with an inner exuberance that erupts through the skin and joins the energy that created the world.

(Sheila Graham) 

so how bad do you wish to reach your goals? My goal is that my wish to do something will be stronger that my fear of failing. That is what holds me back. But 2013 is the year where i mail at least two books to a publisher. It will be my personal jump off a cliff i have kept at a distance for a long time. Yes, i fear refusal, i fear that others will not want to get to know the people who live within my books, that they won't feel their joy or sorrows, or want for them  to continue life in somebody elses heads. I am not an amazing writer, but the world does need divercity. I am not best, but i do not need to be. And what is really being best? It does not have the same meaning for all. But we don't have to be the best. Only good enough. 
i love to express myself through writing, singing and music, but I am no mezzosoprano, I have no education within music. But I guess it is kind of therapeutical playing the guitar and singing. An inner joy that springs out when i get to express myself that way. At the same time, it is the personal part of it, that holds me back from sharing from others. I don't feel like jumping off a cliff and crushing into whatever lies beneath. But i think jumping off ones personal cliffs, is a necessity at times. One cannot move on without doing it, and this is what i am starting to understand. I read the following one morning, and it inspired me alot:
 En indre glede over å kunne uttrykke meg på denne måten. Samtidig er det akkurat det personlige i det jeg gjør, som holder meg tilbake fra å dele det med andre. Man ønsker ikke å hoppe utfor stup og kræsje i bakken. Men jeg tror det er nødvendig. Man kommer ikke videre uten å gjøre det, og det er det jeg har begynt å innse. Jeg leste følgende imorges, og det inspirerte veldig:

"The first time you think you'd like to do something a little different from the way you've always done it, you pick up a pebble. The first time you actually do it differently - whether you're delighted or disappointed in the results - you throw the pebble into the pond. The pebble sends out tiny, barely visible ripples of movement toward the center. No one else notices. But the person who threw the pebble does if she pays attention. One day, all those small but indelible moments of private courage will burst through. And both you and your world will have changed in an authentic moment. We become authentic the same way we become courageous. By doing it. Not by thinking about it." (Sarah Ban Breathnach) 

Because having goals is not enough, we need to sit down and plan how to reach them and when to have reached part of them. I wish, as probably many others, to loose some weight. But not because I feel fat, I don't mind my curves. But I wish to become healthier and stronger and gain more energy to live my life. And I know that I cannot achieve this without doing something. Thoughts are of no help in that departement! I have to make a plan, and I have to follow that plan. But that is important whatever goal I have. A wish and a thought is not enough, we have to sit down and do something as boring as plan. Through that we can colour our lives more brightly than we could imagine beforehand. 

So let us turn 2013 to the year where we do what we think and let our thoughts find life outside our minds and become something!

Have a great, fantastic and unexpected New Year!

Katinka

Om å hoppe utfor stup

Det er bare tre dager igjen til 2012 er slutt. Ett år full av begivenheter ligger bak oss. Jeg fikk min første lærerjobb, og lærte at det er en jobb jeg elsker! Det var det første året siden 2009 som ikke inneholdt turer til Afghanistan for Kjetil, og den første sommerferien sammen på like lang tid. Det er det første kalenderåret vi har bodd her vi bor, og vi trives med alt og alle. Livet er godt. Ikke perfekt, men det hadde vel vært kjedelig?!

Jeg elsker å gå inn i et nytt år, det er så fullt av håp og forventninger. Det er en perfekt tid å sette seg nye mål. Og dem har jeg noen av. 

"Du kan få alt du vil hvis du ønsker det desperat nok. Du må ønske det med en indre begeistring som flommer ut gjennom huden og slutter seg til den energien som skapte verden". (Sheila Graham)

Hvor mye ønsker du å nå de målene du setter deg? Mitt mål er at mitt ønske om å gjøre noe, skal være sterkere enn frykten for å feile. Det er den som holder meg tilbake. Men 2013 skal være året jeg sender inn (minst) to bøker til forlag. Det blir mitt personlige hopp utfor et stup jeg har holdt meg langt unna lenge. Ja, jeg er redd for å få nei, for at andre ikke skal ønske å bli kjent med de menneskene som lever der inne i bøkene mine, ikke skal få kjenne på deres gleder og sorger, eller ønske dem et liv videre i andres hoder. Jeg vet jeg ikke er en Ari Behn-forfatter med lysfontener og fancy liv, men verden trenger mangfold. Jeg er ikke best, men det trenger jeg ikke være. Og hva er vel egentlig å være best? Det betyr ikke det samme for alle. Men vi trenger ikke være best, bare bra nok. Og selv det er ikke en selvfølgelighet. Jeg elsker å uttrykke meg igjennom skriving, sang og musikk, men jeg er ikke en fantastisk messosopran og jeg har ingen utdannelse innen musikk. Men det gir meg noe spesielt å klimpre på gitaren og sette sammen tekst og melodi. En indre glede over å kunne uttrykke meg på denne måten. Samtidig er det akkurat det personlige i det jeg gjør, som holder meg tilbake fra å dele det med andre. Man ønsker ikke å hoppe utfor stup og kræsje i bakken. Men jeg tror det er nødvendig. Man kommer ikke videre uten å gjøre det, og det er det jeg har begynt å innse. Jeg leste følgende imorges, og det inspirerte veldig:

"Den første gangen du tenker på å gjøre noe annerledes enn du bruker å gjøre det, plukker du opp en liten sten. Den første gangen du faktisk gjør noe på en annen måte enn du bruker å gjøre det - om resultatet fryder eller gremmer deg - kaster du stenen oppi en liten dam. Små, nesten usynlige bølger settes i bevegelse. Ingen andre legger merke til det. Men den som kastet stenen legger merke til det om han eller hun er oppmerksom. En dag, vil alle de små øyeblikkene av personlig mot bryte igjennom. Og både du og din verden vil forandre seg i et autentisk øyeblikk. Vi blir autentiske  på samme måte som vi blir modige. Ved å gjøre det. Ikke ved bare å tenke det." Sarah Ban Breathnach)

Fordi det er ikke nok å bare ha mål, vi må sette oss ned og planlegge hvordan vi skal nå dem og når vi skal ha nådd de forskjellige delmålene. 
Jeg ønsker, som sikkert halvparten av Norges befolkning, å gå ned i vekt. Men ikke fordi jeg føler meg tjukk, jeg har ikke noe imot formene mine. Men jeg ønsker å være sunnere og sterkere og ha mer overskudd til livet. Og jeg vet at jeg ikke oppnår det uten å gjøre noe. Her hjelper det lite med tanker, gitt! Jeg må legge en plan - og jeg må følge den. Men det gjelder jo i like stor grad med de andre målene mine. Ønsker og tanker er ikke nok, vi må faktisk sette oss ned og gjøre noe så kjedelig som å planlegge. Igjennom det kan vi sette farger på livet vårt som ikke har vært der før.  

Så la oss gjøre 2013 til et år der vi gjør det vi tenker, der vi lar tankene få leve utenfor hodet vårt og bli til noe!

Ha et godt, fantastisk og uventet nytt år! 

Katinka

(bilde:http://www.zimbio.com/HD+Wallpapers/articles/gnfOe59d2Qy/Happy+New+Year+2013+HD+Wallpapers)

MERRY CHRISTMAS!

I haven’t done a lot of writing this December, but still, there are many ways to be creative this beautiful month. We decorate our house for Christmas, we make Christmascards, we turn our heads trying to find out what to give each other for presents and last, but not least, we do a lot of BAKING and make a whole lot of food! That is perhaps one of my favorites, I am little too fond of food, and Christmas is an excuse to go all out. But more than anything else, I love the peace that comes with Christmas. The peace that sneaks inside, past the smell of soap and baked goods, that peace that spreads throughout your body as the whole family relaxes together and time has nowhere to go. It is as if one has stopped time to just savor the moment. A wise man said that love is spelled T-I-M-E. Christmas gives us time together as a bonus gift. And it is a gift that I receive with great joy and thankfulness. Everyday life, is tough and time ploughs ruthlessly through our days. It is a feeling of despair, of being a small part of a bigger game, ruled by time itself. It is not up to us to decide, to take control, we are just present. Just hanging on. This Christmas holiday is a time and opportunity to take some charge of this precious time. For me at least, I have no meetings to attend for the next week, nowhere I have to be or go. But for all of us, a little extra time is allotted. We have to embrace that extra time with all we have and are. I sincerely hope that your time this Christmas, will be filled with joy, friends, family and time to enjoy what matters most. And maybe even time to do nothing – with a clear conscience. J

Merry Christmas and a whole lot of hugs to all of you!

God jul!

God Jul!

Ikke mye skriving er blitt gjort i desember, men kreativ er man jo uansett denne flotte måneden. Vi pynter til jul, vi lager julekort, vi vrir hodene våre for å finne på noe lurt i gaver, og sist, men ikke minst, vi BAKER og lager masse god mat! Det er kanskje favoritten min, jeg er kanskje litt for glad i mat, og jul er en unnskyldning for å ta'n litt ut. 
Men mer enn noe annet, elsker jeg julefreden. Den som sniker seg forbi grønnsåpeduft og lukten av bakverk, den som brer seg ut i hele kroppen når hele familien slapper av sammen og tiden ikke har noe sted å gå. Det er som å stoppe tiden og bare nyte øyeblikket. En klok mann sa at kjærlighet staves T-I-D (Uchtdorf). I jula føler jeg at tid sammen er en ekstra gave. Og det er en gave jeg tar imot med stor glede og takknemlighet. Hverdagskjøret er hardt og tiden brøyter seg nådeløst gjennom dagene. Det er en ganske fortvilet følelse, dette å være en brikke i tidens spill. Det er ikke vi som bestemmer, vi er bare tilstede på en måte. Denne juleferien er et velkomment avbrekk, en mulighet til å bestemme over tiden på den måten vi vil. Ingen møter som vi må være på, ingen steder vi må være til en bestemt tid etc. Og ja, jeg føler meg ekstra heldig som kan ha hele juleferien fri, det er det ikke alle som har. Men alle har noe ekstra tid. Den må vi omfavne med alt vi er og har. Håper at din tid denne julen vil fylles med glede, venner, familie og tid til å nyte det som betyr mest. Og tid til å gjøre ingenting - med god samvittighet. 

God jul og mange juleklemmer fra meg til dere!